Et postludium

Da er vi plutselig inne i vår siste uke i Naréna. Vi fikk meldingen i dag rundt middagstid ”dere reiser til Norge”. Tårene spratt, vår eldste datter sprang til naboen for å gråte med sin venninne. Ettermiddagen ble tung da jeg tok turen ut i landsbyen for å si at vi reiser om 6 dager og vet ikke om vi kommer tilbake hit igjen. Det var ikke så mye mer og si, og ikke var det lett å si noe heller, når tårene presser på og klumpen sitter i halsen. Det ble ikke så mye samtaler i dag, men det ble en del håndtrykk, og det har blitt tørket noen tårer. I dagene som kommer håper vi vi får god tid til å være sammen med våre venner i landsbyen, samtidig som vi må pakke huset ned. Vi får nå en liten uke på å ta avskjed med landsbyen og vennene vi har blitt så glade i. Jeg tror aldri jeg kommer til å oppleve at en plass kjenner meg slik som Naréna. Vær gjerne med å be om en god tid sammen som familie og sammen med venner vi ikke kan ta med oss til Norge. Husk på dem vi nå må forlate som har begynt på en vandring med Jesus, og de som har begynt på en vandring mot Jesus. Det er Guds ansvar, jeg har bare vært så utrolig heldig at jeg har fått være her i Naréna og fått sett missio Dei. Be om at Gud fortsatt får kalle befolkningen til seg.

Dere er et legeme

Ikke mange av dem vi jobber blant er døpt. Av dem jeg jevnlig er i kontakt med er det kun en mann som bor i en landsby noen mil herfra som er døpt. For noen uker siden var jeg på besøk hos ham for å ha en andakts- og bønnestund. Vi tok for oss teksten om mannaen i ørkenen og Jesu legeme som brødet fra himmelen i Johannes evangeliet. Samtalen gled over i en samtale om nattverd. I samtalen kom det frem at han hadde mottatt nattverden en gang siden han ble døpt for 4 år siden. Han er alene kristen i dette området og har ingen felleskap å søke til, muligheten har ikke gitt seg. Jeg lurte på om han ønsket å dele nattverd med meg. Det ble første gang jeg fikk dele nattverd med noen andre enn misjonærene i det området vi bor. På gårdsplassen i tunet fant vi frem en brødbit, noe saft og Guds Ord. Det ble en sterk opplevelse. Brødet som er ett, som blir delt mellom søsken i troen. Legemet som var ett og som lever videre som Guds Kirke på jord. Selv om denne mannen er alene om sin tro i sin landsby er han del i Jesu universelle legeme, det blir så konkret når man deler brødet. Det er godt å få løfte blikket og se den store sammenhengen vi får stå i. Tenk på det store fellesskapet vi får ta del i gjennom nattverden, Jesu legeme på jord!

MP3 og Bluetooth

Jeg måtte skaffe meg ny mobil for noen mnd siden. Da var det noen funksjoner jeg ønsket meg på telefonen. Den måtte ha minne til å lagre MP3 filer, samtidig måtte den ha bluetooth til fildeling. Jeg fikk meg en flott Samsung C3322 Duos som fungerer ypperlig! Den har vært med meg trofast i landsbyen og fungerer også som et redskap i evangelisering. På minnekortet ligger nytestamentet på Bambara og en serie på 60 bibelhistorier med spm og svar også på Bambara. Det som er kjekt er at disse programmene ikke er opphavsbeskyttet de kan spres og kopieres i det uendelige i landsbyen, bare to mobiltelefoner med bluetooth er i nærheten av hverandre, og en har nok batteri :) Hører du meg si at evangelisering kun er å trykke på en knapp nå? Nei, men det er artig å kunne dele bibelhistorier som en kan lytte til når man er på åkeren, sykler hjem om kvelden eller skal legge seg i hytten sin.

PS: Snart venter et liv i Norge. Kanskje det er andre funksjoner som blir viktige da?

Fotball

I det herrens år 2001 mens jeg enda gikk på Fjellhaug inngikk jeg en avtale med nåværende Leder NLM Ung, Hans Kristian Skaar. Jeg skulle reise til Elfenbenskysten, han skulle til Indonesia, vi skulle møtes igjen på Ekebergsletta med Ouaninou FC og Sihabonghabong United. Vel, jeg har ikke holdt min del av avtalen til nå, og jeg tviler på at min motpart vil holde sin! Når det er sagt, hadde det allikevel vært spennende å kunne komme til Norwaycup med et lag fra Naréna. Har man en interesse for fotball, er det som å komme hjem når man slår seg ned blant Malinkeene. Da heter naboene dine Keita, Toure, Cisse, Kone, Kamara, Diallo, Coulibaly, Diarra, Sissoko, Sakho, Bakayoko, Traore eller Konate. Mange av disse navnene er jo kjente navn i fotballen da de har holdt/holder til i klubber som Barcelona, Real Madrid, Juventus, Manchester City, Arsenal eller Hønefoss (Sjekk linkene hvis du er usikker). Fotball er stort her i Mali og i Naréna. Man kan trygt si at nasjonaldrakten her i landet er en eller annen fotballdrakt. Jeg har truffet både ”Flo”, ”Solskjær” og ”Riise” på gata i Bamako. Vi slo oss ned i en landsby i Mali og havnet 500 meter fra tunet til Salif Keita, den første fotballspilleren som vant France Fotball prisen for beste afrikanske fotballspiller i 1970 (Gullballen ble ”åpnet” for ikke europeiske spillere i 1995). Han spilte i sin tid for St Etienne og skåret utrolige 135 mål på 167 kamper for dem!(les hva FIFA sier om ham). 20 km fra landsbyen vår ligger Karan, et navn som for så vidt er kjent for mange fra historien om Abraham. Men her er Karan kjent som landsbyen til Seydou Keita (Barcelona). Det var artig i går kveld å sitte og se på El Classico i stuen vår sammen med en 15 stk fra landsbyen og se på hvordan Lass (Lassina Diarra) og Seydou Keita knivet på hver sin side i dette klassiske oppgjøret, begge med ”slektninger” i stuen min.

Fotball har blitt en glede i hverdagen, særlig når Arsenal går på et ”22-poeng-av-24-mulige-strekk”. Nyter også at vi er videre i CL, mens Manchester lagene ryker, særlig når Nasri og Clichy søkte CL-lykken hos City! Det er også kjekt at dette er en glede som kan deles med venner og naboer, som i går kveld med El Classico, eller som når Jan David & Co river opp gresset i tunet pga ivrig fotball spill.

Hver kveld bankes støvet opp i luften når det spilles fotball på 5-6 baner i landsbyen,

kanskje den neste Salif Keita springer på en av dem?

Er du en KRIK’er med et misjonskall i magen????...(say no more!). Kanskje det er du som får ta med deg FC Naréna til Norwaycup. Jeg blir gjerne være med i hjelpeapparatet :-)

Søndagskole!

Hver søndag samler vi barna i nabolaget til søndagsskole. Vi leker litt og forteller Bibelhistorier. Vi har bedt barna om å spørre hjemme om de får lov til å komme, og det har de aller fleste fått lov til! Vi har sagt til foreldrene at vi lærer dem Bibelhistorier og det er helt greit! Bare en familiefar har forbudt barna å komme, og disse ungene står utenfor og kikker inn vinduene. De har veldig lyst å komme, men vi kan ikke slippe dem inn når faren ikke har gitt dem lov. Dette er allikevel vennene til Jan David, så de er her daglig og leker og spiller fotball! Det er stort sett vennene til våre barn som kommer, men noen kommer også fast hver søndag fra andre deler av landsbyen! Det er veldig kjekt at vi kan være så åpne med det vi forteller, og kjekt at ungene kommer igjen og igjen! De får med seg tegninger fra hver bibelhistorie hjem, slik at foreldrene, hvis de ønsker, kan følge med på hva vi snakker om, og slik kan kanskje noen av barna fortelle videre til familien når de kommer hjem! Det er i hvert fall et ønske!!

Vi startet helt fra begynnelsen med skapelsen og holder fortsatt på med historier fra Gamle Testamentet. Mye a v dette er kjent stoff for ungene, og så langt holder vi oss til det. Men vi gleder oss til jul og til å fortelle om Jesu fødsel! I fjor fikk vi med noen av nabobarna på julespill på julefesten 1. juledag der hele landsbyen er invitert! I år skal søndagsskolen stå for det!

I går, søndag, skulle jeg ut på en peanøttåker sammen med naboene. Da var det noen gutter i tunet som lurte på hvor jeg skulle og om vi ikke skulle ha søndagsskole i dag?? Jo, da, jeg kommer tilbake så det blir søndagsskole som vanlig! Veldig kjekt når de kommer og mange kommer tidlig og er i tunet mange timer før søndagsskolen starter.

For Gunhild og meg som er ledere, er det stort at vi har kommet så pass langt med språket at vi klarer å fortelle på malinkè! Det krever selvfølgelig en del forberedelse, men vi klarer oss uten tolk og det er kjekt! Er det noe vi lurer på er Hedda til god hjelp som tolk :)

Eldbjørg

Noen må vente

Sitter i tunet til en venn, leieboeren hos ham har fått tvillinger i løpet av sommeren, en gutt og en jente. Moren har vært en tur bortom kjøkkenhytten kommer forbi og hilser meg velkommen tilbake, før hun går inn i hytten til barna. Svakt hører vi gråt, når vi blir stille hører vi at det kommer fra hytten. En ungdom kommer og sier at det ene barnet er sykt, men ingenting skjer. Det blir rolig i tunet, benker, bambussenger og stoler blir tatt frem. Folk begynner å komme til for å sette seg ned. Vi forstår at det ikke er sykdom, men døden som har innhentet den lille jenta. Kvinnene setter seg inne med moren, mennene sitter utenfor. Faren til barnet er utenfor kontakt, han er i fjellene uten mobildekning. Hakke og spade blir funnet, imamen blir hentet, begravelsen kan ikke vente. Senere på ettermiddagen kommer jeg tilbake. Min venn har pakket vekk sine verktøy, dette er ikke en arbeidsdag. Vi sitter rolig og snakker når faren kommer hjem på sykkelen. Han setter seg ned med oss, og får overbrakt budskapet om at hans barn døde om morgenen og at begravelsen har funnet sted. Han får sitte i ro blant oss, mens han tar imot kondolanser.

Jeg tenker at vi kommer så nært til det som vi i Norge skyr, døden. Her sitter jeg i familien og opplever denne råskapen sammen med dem. Sorgen smitter, men jeg sitter også med en annen sorg. Det er ikke bare mange som ikke enda har fått høre om Jesus, det er mange som dør uten en mulighet til i det hele tatt til å ha fått hørt. Hvorfor er det slik? Man sier jo at misjonsoppdraget haster(?).

Et glimt av Guds hånd!

Det er litt skummelt å skrive det jeg nå vil fortelle. Grunnen er at det er så ferskt og man ikke vet hvordan fortsettelsen vil bli. Men det er der jeg ønsker at du skal være med!

Vi sa akkurat hade til et ungt ektepar. De er her i landsbyen pga en stor fest som blir holdt i helgen. Men de hadde også et annet ærend, de skulle innom oss for å søke råd. Spørsmålet de brant inne med var ”Hvordan kan vi bli kristne”? Vi ble satt ut, kan du si, vi har kjent denne kvinnen i 5-6 år, nå er hun gift og bor i hovedstaden. Det er mannen som fører ordet; han bærer på et ønske om å følge den kristne troen fordi ”den er ekte”, ”denne overbevisningen deler jeg med mange av mine jevnaldrende, men det er vanskelig å bryte med familien. Nå er jeg gift, jeg er familiefar og ansvarlig for meg selv. Nå kan jeg følge min overbevisning”, ” og hun (konen) er allerede kristen det vet jeg, hun sitter ofte og leser i Bibelen som hun fikk av dere. Nå vil vi ha råd fra dere hva vi gjør videre”!

Himmelen faller i hodet! Dette var uventet, vi sitter på terrassen og spiser sjokoladekake og jeg har lyst til å si så mye, men jeg vet at i morgen reiser de tilbake til hovedstaden. Ordet som kom til tankene var ”Ordet er deg nær” fra Rom 10:8. ”Bruk tid med Guds Ord” sier jeg ”dere er privilegerte som kan lese den i sammen som et ektepar! Finn brødre og søstre i nærheten av der dere bor, de vil kunne gi dere oppmuntringer og styrke på veien dere begynner på.”

Det er for oss et stort under at et ungt malisk (malinke) ektepar tar et slikt valg. De vil trenge mye styrke og sterk overbevisning for å klare å gå på den veien de har begynt.

Be Gud sende medvandrere til dem.

Be Gud om å være nær dem i bønner og igjennom Ordet.

Dette ble et veldig kjekt og oppmuntrende møte for oss som vi ønsket å dele med dere! Vær gjerne med å be for dette unge ekteparet!! Som sagt reiser de tilbake i morgen, og vi må overlate dem til Guds omsorg (Jeg skulle så gjerne fulgt dem opp)!

PS: Vi har ikke et evangelisk arbeid i hovedstaden enda, det er noe vi ønsker å starte opp med (i ekteparets bydel!), og vi får en misjonær ut til høsten som skal være med i oppstart av dette arbeidet.